Rypetreff på Gåseland

Rypetreff på Gåseland

Et år siden sist og vi er klare for en ny overnattingstur i hengekøye. Svigerinna Unni, tante Kirsti og mamma.

 I fjor campet vi ved Storevann. I år falt valget på Lauvannet da det var meldt litt vind fra vest.

Det er vel ikke helt feil å si at noen er litt mer drevne i pakking av sekk enn andre, sorry tante Kirsti.

 Gåseland er kjent for alle huggormene og støvler er kjøpt inn for anledningen. De henger trygt på sekken.

Det var mange fine fuglekasser på vei inn til Lauvannet.

 Litt feiring for at vi har fått til en ny tur.

 Første hengekøye oppe.

 Enkel mat ble til spekemat, ost og kjeks.

Nydelig.

Ny lue til mamma.

 Tiden går fort når en koser seg i godt selskap og vi hadde enda ikke funnet ved til bålet. Støvlene kom på og Unni og jeg tok årene fatt.

Strålende fornøyd med opptenningsved, nå gjenstår bare å finne noen gode furugreiner.

De av dere som kjenner oss vet at vi har menn som elsker å finne ved og fyre gode bål for oss. Denne gangen skulle vi vise de at vi er like gode.

 Gummistøvler er gode å ha når en klatrer i trær.

 Vi sager og hugger og jammen med ble det ikke et nydelig bål som varmet godt.

Her er vi litt stolte.

Søstrene nyter.

Slik kan det også se ut inni i en hengekøye. Gåselandsjøken som holdt oss våkne i fjor nærmet seg i det fjerne. Heldigvis var den klok nok til å holde seg borte ved Storevann.

Solen har for lengst stått opp og tante Kirsti stikker hodet opp fra hengekøya da hun kjenner kaffelukta.

 Svigerinnene disker opp med egg og bacon, mamma hadde bakt proteinrundstykker og vi hadde nok et nydelig måltid.

Jeg kan ikke få takket nok for at disse flotte damene blir med meg på tur. De er ikke vonde å be, alltid positive og de er allerede i gang med planlegging av neste tur. 

PS. Vi så ingen huggormer.

#det er bare å gjør det