Jentetur på vidda
Endelig skulle jeg få med meg Tone på fjellet. Jeg hadde et mål for turen, og det var å få Tone hekta.
Etter å ha blitt inspirert av Anne Christine som farter Norge rundt og finner de flotteste plasser, var det Litlos som dukket opp som førstevalg. Det kan jo ha noe med at denne hytta er Hardangerviddas partyhytte hvor sola alltid skinner. Det var ikke så veldig vanskelig å be med seg Unni og Helene heller på denne turen. Selv om værprognosen var dårlig så var det aldri snakk om å trekke seg. Det gjorde de lurt i, for da fredagen kom forandret været seg til vår fordel.
Vi dro fra Mandal etter jobb og kjørte til Hoslemo hvor Tone har hytte. Her overnattet vi før vi kjørte til Valldal.
Vi måtte la Tone få i seg sin Caffe Latte før vi kunne snøre fjellskoene :-) Det tok litt tid å komme seg inn til Valldal. Tone så mye fin natur og hun måtte ut å ta bilder i hytt og pine.
Endelig var vi fremme. Sekkene ble veid enda en gang og den som hadde vært flinkest var nok Tone. Hun hadde fulgt pakkelisten fra meg til punkt og prikke utenom to ting. Rettetang og sminkepung.
Likevel var sekken hennes bare 10 kg. Unni sin var 14 kg, Helene sin 14,5 kg og min 14 kg.
Ikke så lett å ta på seg sekken. Det viktigste er kanskje å ta den på riktig vei.
Endelig var vi i gang. Vi gikk inn til Middalsbu først, før vi tok av til Litlos. Dette var visstnok en omvei, men det visste vi ikke da :-)
Fjellvann smaker godt.
Vi var heldige og startet i nydelig vær, akkurat slik YR meldte. Den første kneika opp var ganske tung, og vi måtte be Tone og Helene holde nede tempoet flere ganger.
Helene er den som skravler mest og ler høyest. Hun er en humørspreder av de sjeldne. Denne dama har gått på fjellet før, men det er noen år siden. Hun er hekta igjen :-)
Første pausestopp. Da dukket det opp litt snadder fra alle sekkene.
Unni er vel den av oss som har mest turerfaring, så det var nok heller hun som skulle vært reiseleder og ikke jeg. Hun hadde likevel en viktig rolle og det var å få i oss rikelig med urter underveis.
Unni er vel den av oss som har mest turerfaring, så det var nok heller hun som skulle vært reiseleder og ikke jeg. Hun hadde likevel en viktig rolle og det var å få i oss rikelig med urter underveis.
En liten løpetur rundt vannet før vi går videre.
Min debut som reiseleder og kartleser.
Min debut som reiseleder og kartleser.
Jeg prøvde å lure Tone til å tro at dette var Litlos, men hun gikk ikke på den. Vi hadde jo tross alt bare gått ca 4 km, 21 km igjen.
En nydelig plass var det, og vi har veldig lyst til å komme tilbake hit en gang.
Etter å ha gått i ca 3 timer kom regnet og tåka sigende. Alle er like blide for det.
Forbikjøring på vidda. Dette gikk for sent.
Tåka blir tettere og tettere. Til høyre for oss ligger det tre hytter, ikke lett å se.
Lunsjen ble en kald og våt fornøyelse.
Vading ble det en del av. Dette var den første for Tone, det gikk bedre og bedre for hver gang.
Nå begynner hun å få taket på det. Det endte med at det var Tone som fant de beste plassene å krysse elvene på til slutt.
Helene er en gammel fjellvandrer selv om hun er yngst av oss. Gamasjer ble tatt på, og vips der var hun over, helt tørr.
Er det ikke slik at i enden av regnbuen ligger det en skatt!
Litlos ligger i hvert fall der og venter på oss.
Siste pause før innspurten, hvor en varm dusj og middag venter.
Det vi ikke visste før vi dro, var at det var starten på reinsdyrjakta denne helga. Vi har nok skremt bort de fleste flokkene med latter og skrål. Stakkars jegere. Noen av dem kikket litt stygt på oss da vi passerte dem på hjemveien. Vi fikk heldigvis forsikret oss om at de aldri skjøt over DNT stiene :-)
Tone nyter utsikten som en ekte fjelldronning. Stettglass og matchende neglelakk.
Det var en fornøyd gjeng som endelig var fremme. Vi hadde gått 25 km denne dagen med den omveien vi tok. I tillegg tok vi den lengste ruta via Drykkjestein. Vi ankom hytta kl 18.35 etter 9 timer, middagen skulle serveres kl 19.00.
Jeg tenkte at dette går aldri med disse damene, dusjing, fikse hår osv. Der overrasket de jammen med igjen, for kl 18.55 sto vi klare utenfor spisesalen.
Jeg tenkte at dette går aldri med disse damene, dusjing, fikse hår osv. Der overrasket de jammen med igjen, for kl 18.55 sto vi klare utenfor spisesalen.
Forretten besto av kantarellstuing på ristet brød.
Hovedretten var biffgryte med masse godt oppi.
Desserten var krokanfromasj.
Alt smakte himmelsk.
Helene gikk rett inn i rollen som servitør. Coffee or tea, anyone! Hun ble ansatt på flekken.
Det var kaldt i peisestua og vi spurte så pent vi kunne om de kunne fyre i peisen. På Litlos finnes det ikke ved, de fyrer med aggregat. Servicen var på topp og etter mye leting fant de noe som kunne brennes :-)
Varmen og stemningen steg fort.
Etter en god natt søvn på noen, var vi tidlig oppe. Vi lo godt da Tone i nattens mulm og mørke ikke hadde fått til denne lakenposen. Hun skjønte ikke hvordan den skulle brukes. Skulle dynen trees inni, eller skulle hun ligge oppå den. Etter å ha sett på oss konkluderte hun med at ingen av oss hadde gjort det, så hun hoppet like godt rett under dyna. ( En lakenpose skal du legge deg inni )
Da var tiden kommet til å ta farvel med kokken og gitaristen. Det var lenge siden det hadde vært så livlig nede i peisestua. De var ganske utslitte, men ønsket oss hjertelig velkomne tilbake.
Vi kunne ikke drømt om finere vær på søndagen. Yr hadde rett igjen.
Denne dagen gikk vi via Vassdalen, og vi hadde god tid til en rast i sola.
Denne ruta står oppført med 21 km.
Nå sitter vadingen inne.
Helene ordner kaffe. Det var verd vekta i sekken.
Da vi kom til bilen måtte vi veie sekkene på nytt. Tone sin var nede i 9 kg, vi andre var nede i 12 kg. Neste gang må vi pakke sammen med Tone, for vi vet enda ikke hva vi hadde som hun ikke hadde :-)
Tusen takk til de tre skjønne damene som ville være med meg på denne turen. Det har vært en minnerik helg full av latter. Jeg gleder meg allerede til ny tur, for regner jo med at Tone er hekta :-)
#det er bare å gjør det
