Ingen skam å snu.

Ingen skam å snu.

Alene i villmarka.

En lenge planlagt tur, tre netter i villmarka og helt alene. Pinsehelga startet med et helt fantastisk vær, strålende sol og 14 grader oppe i Suleskardet i Setesdalen. Sekken har vært klar lenge og endelig var dagen kommet. Planen min var å gå fra Øyuvsbu til Bortelid, omtrent 3,5 mil. En kosetur med en liten mil om dagen og mye fisking.

Jeg ble sluppet av på parkeringsplassen inn til Øyuvsbu som er en DNT hytte. Arild og Kasper kjørte videre, de skulle inn å campe ved et vann i Evardalen. Etter ca. 20 minutters gange åpenbarte denne skjønnheten seg. For et sted så nærme veien, perfekt for barnefamilier. Jeg derimot skulle ha stillhet, så jeg trasket videre langs Øyuvsvannet.

 Øyuvsvannet.

 Godt merket løype.

 Det var fortsatt litt snø igjen.

 Planen min var å gå lengst mulig denne kvelden før jeg skulle sette opp teltet. Målet var å gå forbi Sandvann og opp mot Vidalega. Rett før nedstigningen til Sandvann dukket det et lite problem opp. Det var vanvittig mye vann i elva som skulle krysses.

 Det er godt mulig mange sier nå at her er det jo ikke noe problem å komme over, men steinene var svært glatte og strømmen sterk. Når du i tillegg har 20 kg på ryggen så ser du for deg hele scenarioet hvis jeg hadde falt. Ikke lett å få reist seg opp i stri strøm med den vekta på ryggen.  

 Jeg leter og leter etter en plass å krysse.

Naturen er vakker, men lunefull. Etter å ha trasket en time oppover elva så innser jeg at snøsmelting og regn har gjort det umulig for meg å ta sjansen på å krysse. Jeg må bite i det sure eple og finne en topp med mobildekning. Heldigvis hadde Arild også dekning og vi avtaler å møtes dagen etter på parkeringsplassen.

 Nå var det bare å gjøre det beste ut av turen, finne et perfekt sted for teltet og nyte i hvert fall en natt alene i villmarka.

 Det var mye mygg her oppe og fisken vaket mye. På med en spinner og det nappet nesten på alle kast.

Tusenvis av mygg.

Fiskeskrinet mitt. Favoritten er spinner, men har med litt forskjellig.

 Der satt den, men den fikk lov til å svømme videre. Det begynte å bli sent og det fristet ikke så mye å begynne å steke fisk nå.

 Vakrere enn dette kan du nesten ikke få det.

 Sabla gøy med selfiestang.

Denne utsikten er verdt all slit og trøster meg godt etter avgjørelsen om å snu ble tatt.

 Tørking av sure sokker og blaut topp sammen med en god bok er ganske ok når man er på tur.

 Våknet klokka seks og visste at det snart skulle bli regn. Temperaturen hadde synket ganske mye, 4 grader nå. Jeg hadde valgt en tynnere sovepose for å lette på vekta og det angret jeg på etter en litt kald natt.

 De mørke skyene nærmet seg så det var bare å pakke sammen leiren og gjøre seg klar for tilbaketuren.

 Jeg lot sekken stå igjen og gikk på nytt tilbake til elva som ødela turen min. Grunnen var at her var det dekning. Speider igjen etter et sted å vade over. Ca. midt i bildet der hvor du ikke ser elva er stien fra Håheller til Gaukhei. Tenk om det var en bro der, men jeg orket faktisk ikke tanken på å traske helt ned bare for å bli skuffet igjen. Da jeg kom hjem sjekket jeg på nett og det var ingen bro der.

 Tilbake til startstedet etter et døgn.

En fantastisk tur så lenge den varte og en natt er bedre en ingen netter. Litt godt er det også å ha tatt en avgjørelse som jeg er helt sikker på var riktig. Jeg vet at det er et sted etter Gaukhei, mot Bortelid som mest sannsynlig hadde vært krevende å komme seg over og helt sikkert mange flere stryk.

 

#det er bare å gjør det